Norskestrømmen

Calanus finmarchicus er en liten kalanoid hoppekreps som driver gjennom vannsøylen i Nord-Atlanteren.

Clupea harengus, atlantisk sild, er en pelagisk stimfisk som spiser dyreplankton i overflatevannet og like under overflaten.

Balaenoptera acutorostrata, vågehvalen, er en forholdsvis liten bardehval som spiser stimfisk og krill.

Fratercula arctica, lunden, er en dykkende sjøfugl som spiser småfisk og stort dyreplankton.

I næringsnettene knyttet til Norskestrømmen kan atlantisk torsk også opptre som rovdyr på et høyere nivå når den spiser byttefisk og store pelagiske virvelløse dyr.

Island–Færøy-ryggen er en grunn undersjøisk bro mellom Island og Færøyene. Kaldt, tungt vann strømmer over den og inn i Atlanterhavet og driver globale havstrømmer. Disse strømmene er en del av «transportbåndet» som flytter varme rundt på kloden. Selve ryggen består av både gamle bergarter og vulkansk skorpe.

Nordishavet er et av jordens kaldeste hav, med tykk is på overflaten. Om vinteren er det mørkt i månedsvis, men om sommeren skinner solen hele døgnet og alger blomstrer under isen. Åpninger i isen, kalt råker og polynjaer, slipper lys og luft ned i vannet. Nordlys og rask oppvarming gjør dette iskalde havet både magisk og sårbart.

Sørishavet omkranser Antarktis med kraftige vinder, enorme bølger og havis om vinteren som dobler kontinentets størrelse. Havet er fullt av liv, med små rekelignende krill som gir mat til pingviner, hvaler, sel og sjøfugler. Vannmassene bindes sammen av den sterke antarktiske sirkumpolarstrømmen, en enorm elv av vann som beveger seg rundt kloden. Dette havet lagrer også karbon og bidrar til å regulere jordens klima.

Scotiahavet ligger mellom Sør-Amerika og Antarktis. Iskalde vinder og drivis rører om i vannmassene. Lange, mørke vintre etterfølges av korte somre med enorme planktonoppblomstringer. Dette er et av havene som er mest produktive, men også mest krevende å leve i.